Solplassen er en liten husmannsplass som ligger idyllisk og skjermet til i Ås kommune ca en halv times kjøring fra Oslo.Solplassen er et hvilehjem for eldre og gamle eierløse hunder og drives ut fra et dyrevernsperspektiv som tar utgangspunkt i at alle dyr har en egenverdi og at de har rett til et godt liv med omsorg og kjærlighet.

Foreningen for omplassering av hunder har en liten avdelig ved Vinterbro i Ås kommune, som heter Solplassen.

Solplassen fungerer som aldershjem, feriekoloni og krisesenter for hunder som av forskjellige grunner trenger det.

Solplassen er opprinnelig en gammel husmannsplass som ligger idyllisk til ca en halv times kjøring fra Oslo. Her bor det for tiden 8 hunder og det er plass til 15. Stedet er bygget omtrent som et vanlig hjem med stor stue og kjøkken. Ulikheten består først og fremst i at det på "Solplassen" er flere hundesenger og hundekurver med myke tepper i, enn det man finner i de fleste andre hjem. Her går hundene løse sammen i en stor flokk og det legges vekt på at de får bruke sine naturlige instinkter. Utenfor huset er det gjerdet inn flere mål med tomt, der hundene kan løpe fritt og kose seg. Stedet eies og drives av ildsjelen Marianne fra Oppegård.

Marianne arbeider som statsansatt jurist og er bosatt i Oppegård sammen med mannen sin Hans Olav. Ved siden av jobben har hun i mange år arbeidet for å hjelpe hunder i nød. Tidligere har hun arbeidet for FOD (Foreningen for Omplassering for Dyr) i 11 år.

Hun har også arbeidet for Dyrebeskyttelsen og var en av pådriverne når Foreningen for Hundeomplassering ble startet i 2000. Året etter arvet hun noen penger som hun ville bruke på det som hadde ligget hennes hjerte nærmest i mange år: De gamle hundene! Marianne hadde gjennom sitt arbeid med hunder som skulle omplasseres sett at det var de yngre hundene som folk ønsket å overta. De gamle ble nesten bestandig sittende igjen uten at noen blivende hundeeiere så i deres retning. Da anledningen bød seg bestemte hun seg derfor for å gi noen av disse gamle hundene et godt hjem i deres siste leveår. Løsningen ble "Solplassen".

Det var en eldre dame og hennes voksne døtre som eide den gamle, falleferdige husmannsplassen som i dag er kjent som "Solplassen". Damene hadde et ønske om at eiendommen skulle brukes til å hjelpe dyr i nød. Da Dyrebeskyttelsen takket nei til å kjøpe stedet fordi det var i så dårlig forfatning, dristet Marianne seg til å spørre om å få kjøpe det med tanke på sitt prosjekt. Etter et par uker fikk hun svar om at dette formålet var i tråd med de intensjonene eierinnene hadde med stedet. Så startet arbeidet med å sette stedet i stand og for å få rivnings- oppstart- og byggetillatelse og andre nødvendige godkjenninger på plass. Blant annet skulle stedet godkjennes etter forskriften om hundepensjonat. En av utfordringene her var at Marianne ville skape et hjem for hundene der de kunne leve fritt og ikke bygge et sted som bar preg av å være en oppbevaringsplass i form av bur og innhegninger.

I dag er "Solplassen" i full drift. Hovedsakelig er det Marianne og Hans Olav som står for det daglige stellet og samværet med hundene. Men de har også noen såkalte "hundekosere" som hjelper til på frivillig basis. Noen av disse bor ofte på stedet noen dager i strekk. Hundene har derfor selskap av mennesker det meste av døgnet og de sover aldri alene i huset.

Hundene på "Solplassen" er dyr som ikke lenger kan bli boende hos sin eier. Årsakene kan være mange, men det kan dreie seg om at eieren dør, kommer på sykehjem, må flytte, eller får en endret arbeidssituasjon. Det hender også at dyrevernet kommer over hunder eller at veterinærer har ringt Marianne fordi gamle men friske hunder har kommet inn til avlivning. Det hender at det dukker opp et godt hjem for enkelte av hundene som holder til på "Solplassen". Da flytter de til sitt nye hjem og lever videre med sin nye familie der. Dette er forbeholdt friske hunder uten en atferd som kan være vanskelig å håndtere. De faste beboerne er hunder som av hensyn til sykdom og medisinering ikke blir omplassert til nye hjem, men lever resten av sitt liv på "Solplassen".

Marianne har også god kontakt med et hundesenter i Spania og en liten dyrevernorganisasjon der nederlandske Emily er aktiv. På hundesenteret i Spania er det rundt 300 hunder. Når de kommer dit får de en maks tid på 21dager. Hver Onsdag er avlivningsdag. På hundesenteret bor hundene i bur på 20 hunder sammen. Emily og fler jobber med å finne hunder på hundesenteret og sende dem til nye dyrevernorganisasjoner i Tyskland. De sender rundt 40 hunder i året til Tyskland og noen få til Norge. Når hundene kommer til Norge, blir de vasket og stelt.

Driften av "Solplassen" baserer seg i hovedsak på Mariannes lønnsinntekter. I tillegg har enkelte lokale dyrebeskyttelsesforeninger fått øynene opp for hennes viktige arbeid og hjelper henne litt når de har anledning. På den måten får hun litt økonomisk støtte til å dekke noen av utgiftene. Det koster mange penger å drive et slikt sted: Faste bokostnader som strøm, forsikringer, kommunale avgifter og brøyting av veien vinterstid kommer i tillegg til utgifter til hundemat, veterinærutgifter og medisiner. De gamle hundene har et større behov for medisiner og dyrlegebesøk enn friske, unge dyr.

Om du har lyst og tid til å hjelpe oss i vårt arbeid for hunder er det flere ting du kan gjøre :